torsdag 30. januar 2014

Lillegull er virkelig lille-GULL! Om livet 2 år etter mitt første personlige innlegg.

Det har allerede gått to år siden jeg skreiv mitt første personlige innegg (her) 
om Lillegull som har down syndrom. 
Mye har skjedd på disse to åra, mest kjekke ting, men også noen utfordringer.
I dag vil jeg vise litt bilder av vår utrolig skjønne jente, i rockefårklær med rockefår detaljer, og ikke minst si litt om tida som har gått.
Ei lita jente som synes det er topp å turne i mammas klippeforberedelse
Til dere som ikke kjenner så mye til barn med downs så er de like forskjellige som andre barn selv om de jo har sine felles utseendemessige særtrekk fra syndromet, som
lett skråstilte øyne og ofte en stor tunge i en liten munn. De vokser ofte saktere, og blir noe lavere enn gjennomsnittsmennesket. 

(Dette innlegget er et innlegg med personlige oppfatninger/erfaringer og underbygges ikke av vitenskapelige artikler eller forskning. Søker man på internett om down syndrom virker en slik funksjonshemming mye verre enn min erfaring med jenta vår er. Jeg valgte derfor tidlig å skjerme meg for all informasjonen om alle mulige utfordringer og problemer man kanskje kunne komme til å oppleve.)

Våren 2013,
Lillegull reiste seg og var ivrig på å stå og forsiktig gå der det var noe å holde i.
Her i en tunika jeg egentlig tenkte som barselgave, men som jeg ikke syntes var fin nok i splitten. Den fikk ikke merkelapp, men funnet god nok til bruk på eget barn.
Str 74 passet fint til vår jente på 1,5 år
Til storebror og storesøster forklarte vi down syndrom som et syndrom lillegull er født med og som ho alltid må leve med. Det betyr at ho ser litt annerledes ut enn andre mennesker og at ho kommer til å bruke lenger tid til å lære seg de tingene de kan. Og at vi ikke veit hvor "voksen" ho blir. At det nok iallfall blir litt annerledes for henne enn for søsknene.

Så langt har utviklingshemmingen hennes tilsynelatende betydd lite for de eldre søsknene. 
De elsker Lillegull!
Og hvis utviklingshemmingen hennes noensinne skulle bety noe for dem, håper jeg at det betyr at de har blitt mer tolerante for de som er litt annerledes på en eller annen måte her i samfnnet vårt.
Selvfølgelig blir de oppgitt når "Lilletroll" har rota i deres ting, men ellers er det stort sett mye kos og mest stas. De er like stolt av å vise henne fram til venner og klassekamerater og jeg har hørt dem "skryte" av henne til andre. Og hvorfor skulle de ikke det - ho er også deres Lillegull
"Det enkle er ofte det beste"
 er det noen som reklamerer for, og vi med barn oppdager ofte det.
De kan ha de flotteste lekene og likevel velge å leike med ei flaske lenge og vel istedet.
Jeg laget en omslagshoodie til henne våren 2013. Den er fortsatt god i størrelsen.
Velour fra Jofotex og gul frotté og interlock i hettefôr og ermkanter.
De gule stoffene husker jeg ikke heilt hvor jeg kjøpte.
Streva litt med kantbåndsapparatet, det blei så tjukt i hettekanten,
men den er god nok i massevis til eget bruk.

Lillegull i gjenbruks/redesign genser.


Det var opprinnelig en heldrakt i str 74, men nå har heldrakten blitt klippet rett over skrittet, lagt opp, sprettet av ermeribben, sydd på lengre ermer, 
(dette har vært en tights som hadde store hull på knea og var nesten kastbar, men jeg hadde spart den etter filosofien "kjekt å ha, du får sikkert bruk for den en dag"),
og sydd på ermeribben igjen

 Lillegull er ei skjønn lita jente! (som de fleste mammaer er jeg kanskje inhabil her, men pytt, pytt det er jo min blogg) Ho har masse livsglede, sterk utforskertrang og veldig mye kjærlighet. Ho gir de beste klemmer og slengkyss både når jeg må gå og når jeg kommer. Ho kan også helt spontant gå bort og gi en (legg)klem til en fremmed, f.eks en "Asfalt"-selger utenfor butikken. 
(Sånt er jo greit når man er 2 år, men fortsetter en slik ukritisk åpenhet må man jobbe med grenser også der. Men, den tid - den sorg.)
Andre ganger er hun sjenert og skeptisk til mennesker hun kjenner, men ikke har sett på en liten stund.

Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive noe som helst negativt, men da ville jeg endt opp med å rosemale sannheten. 
Jeg/vi har hatt flere utfordringer med vårt tredje barn enn jeg husker med de to andre.
Men jeg kan ikke utelukkende skylde på hennes utviklingsutfordringer for mange kan jo møte de samme utfordringene med normale barn.

Kort sagt, ho har vært mer (små)sjuk enn de andre barna og sovet mye dårligere.
Jeg opplevde det som litt tøft å fortsatt ha en liten baby når jeg begynte å jobbe etter permisjonen. Følte det var tidlig å begynne til normal tid når jeg hadde en baby som ikke utviklet seg like raskt som andre. En baby som trengte intervensjon/trøst en gang i timen ga nettene elendig søvn. Noe som egentlig er lite forenlig med min tilstedeværende og oppmerksomhetskrevende jobb.
På det tidspunktet var det heller ikke så mye respons å få hos babyen, iallfall ikke så tydelig at jeg kunne forstå det. 
Når ho begynte i barnehagen, sånn litt over året var det nok mye nye inntrykk som måtte bearbeides for tilsynelatende stoppet den jevne, men dog sakte, motoriske og psykososiale utviklingen opp og tok en pause. 
Det var jeg ikke forberedt på og det sugde nok mer energi enn jeg var klar over. Det sammen med lange perioder med lite og veldig avbrutt nattesøvn tok litt piffen fra meg.
Men alt går seg som kjent til, bare man tar tida til hjelp.

En omslagsbluse blei til en gang i løpet av høsten.
Herlige farger som passa fint til den gule buksa ho hadde fått før.


Her spaserer hun fra rom til rom, men det er godt å ha noe å holde i når man skal forsere høye dørstokker.


En helt hjemmelaget jente her og;-)
Stripet interlock fra Tante Mie i Haugesund og brun velour fra Jofotex (?)
er materialene i denne bodyen i str 86.

Når Lillegull hadde blitt vant med  den nye hverdagen med barnehage og stadige forkjølelser så var hun igjen klar for nye utfordringer. Utpå våren var hun ikke lenger fornøyd med å krabbe på gulvet, hun ville opp. Og siden da har det vært, om ikke rivende utvikling, så iallfall en jevn og god utvikling i hennes tempo.
Nå øver hun stadig på å bevege seg fortere framover, det går iallfall fort når hun går motsatt vei enn ønsket - og da ler ho godt eller kanskje mer rått.
Hun vil heller gå opp trappa enn å krabbe opp. Heldigvis opplever hun det tryggest å krabbe ned trappene. 
Ho er mer interessert i bildene i bøkene nå, ikke bare i å bla i sidene. Hun bruker nå mange tegn, og noen ord for å prøve å gjøre seg forstått. Vi prøver aktivt å bruke så mange tegn vi kan både hjemme og i barnehagen slik at ho skal ha et godt og tegnstøttet miljø.
Jeg snakker altså om "tegnstøttet tale". Ho både ser og hører så hensikten med å tegnsette orda vi bruker er for å lette kommunikasjon da det er lettere å vise tegn med hendene enn å snakke heilt reint og forståelig.


Ei utrolig stolt jente som er ute og går med dukkevogna i sommer.
Nok en gang i den gule rockefårbuksa (mora er nok glad i den)
og en kortermet restebody som jeg nok har omtalt før


Lillegull øvde stadig på å gå med litt støtte. 
Det var sikkert lurt, for i løpet av høsten kunne hun jo gå helt selv, litt over to år gammel.
Som sagt er jo barn med down syndrom like forskjellige som andre barn, men jeg forsto det slik at det ikke var å forvente at de kunne gå før i 2 års alderen da vi hadde en årskullsamling med forskjellige fagfolk som lærte oss foreldre litt mer om down syndrom.
Så egentlig er jeg veldig stolt av henne, ho/vi øvde og øvde og nå kan det ikke falle henne inn å krabbe på flatmark.


Denne dressen kan jeg desverre ikke ta æren for, men da jeg så den i Oslo i sommer måtte den bare bli med hjem. Den er fra 4 funky flavours. De snippene tok meg med storm og måtte få bli med i bildeserien.


Vi hadde en fantastisk sommerferie i Arendal i sommer. Jeg måtte låne mammas symaskin slik at jeg fikk sydd en sommerhatt til vår lille lyslugg.
Man kan jo ikke kjøpe solhatt når man har så mye fantstisk stoff hjemme.
Litt kraftig grønn kløver bomull fra Adlys Eventyrsalong var heilt perfekt.
Jeg foret den med grønne elefanter fra Stof 2000.



søndag 19. januar 2014

Tilbakeblikk på syhøsten 2013

Det er flere som har diskutert hvorfor en blogger.
For min del er det tydeligvis verken fordi jeg har mye å si eller veldig god tid.

Men det er fint med en slags sydagbok.
Hvis noen kan bli inspirert av eller interessert i
 det jeg lager er det jo ekstra hyggelig.


To overtrekksbukser av
 vintage beavernylon fått av ei dame i Sandnes.
Eget mønster
Str 92 og 86/92
Ribb og hullstrikk fra S & S.


Den ene er gitt bort til grandnevøen til jul
Perfekt som rask klesbeskyttelse hvis det er litt tid til utelek før familiemiddagen 
eller lignende. 


Et dårlig bilde, men du kan såvidt se
gensere og tunikaer som fyller opp førsteklassingens skap

Denne ligger nå og venter på den riktige mottakeren
Smal modell i str 122
Jersey fra JNY-design og ribb fra "hylla".


Litt bodyer sydd i høst,
Bilbody str 68 - digitalprintjersey og 
velour fra Stoff og Stil
Uglebody str 86/92 
- lilla skogstoff fra Kameleont Design og rosa 
uglestoff fra JNY design.
Hjertebody str 86/92
lilla hjerter fra JNY og turkise hjerter/stjerner
fra Gekko


Diverse luer og siklesmekker
Noen er solgt eller gitt bort 
og noen ligger og venter på interesserte.


Ribbbukse av brent oransje velour og turkis ribb.
Str 68/74


Diverse vintage "ballongbukser"




Ulike velourbukser fra liten baby til 2 år





Tights i kul grafisk svart/hvitt 
stoff fra Gekko
Str 128


Mer småtteri i lilla og rosa



Gul og grønn velour 
perfekt unisex 
 tight eller romslig
uansett
med gode voksemuligheter.



Mye av dette kan selges.
 Ta gjerne kontakt hvis interessert.