Retroskattene, hvor er de? Og tanker om loppemarked

Igår reiste jeg og minstejenta til Julebygda på loppemarked. Jeg måtte ta henne med da resten av familien var opptatt med andre aktiviteter. Og alle som har vært på loppemarked i det siste veit vel at det egentlig er en umulig ting - å ha med en baby på loppemarked. Jeg tenkte at Jukebygda er jo "langt på landet" og sikkert et overkommelig, men mulighetenes loppemarked. Men det hadde nok halve Stavanger, Sandnes og Jæren også tenkt, for her var det minst like kaotisk som sist jeg var på loppemarked i Stavanger.

Med en baby på armen, vogn avskrev jeg raskt, var det jo umulig å være med på dansen med å trenge seg fram til bordene. Og det var ikke mye å se på avstand. Jeg fant en aviskurv og en settekasse, som må males og fikses hvis de skal bli fine. Tekstiler var det lite av, bare kjedelige duker og gardiner (altså nokså nye ting). Så når jeg leser om dere andres flotte loppefunn blir jeg en smule misunnelig.

Det jeg egentlig skulle skrive om før jeg blei misunnelig var hvor utrolig mye som blir kastet. Da vi var på ferie i sommer så snublet vi over et lite loppemarked på vei tilbake fra Adlys eventyrsalong.
Vi kom akkurat rett før stengetid og det var posesalg, og mens jeg fylte posen begynte de å pakke ned mengder av klær. Jeg overhørte da at de skulle brenne alt. Jeg spurte om de ikke heller kunne gi det til Fretex, men det var ikke noe Fretex eller lignende i nærheten. (Og da regner jeg med at de mente de nærmeste 10mil eller mer..(?)
Jeg fikk da plukke det jeg ville. Og jeg tenkte at nå rasker jeg med meg alt det som ser brukandes ut, og/eller som kan klippes opp og redesignes. Eller jeg kan levere det til Fretex her. Heldigvis var vi sammen med min mor og far som hadde med seg bobil, for alt dette i tillegg til bagasje kunne vi neppe få med på flyet.

Alt dette skulle altså kastes, noe var aldri brukt engang. Jeg er nesten litt overgitt.

Men retroskatter finner jeg aldri......