Dette er jo i all hovedsak en hobbyblogg, men litt personlig må jeg også være. Og siden dette kanskje vil synes mer og mer, og iallfall prege meg og mitt liv framover så velger jeg å skrive om det nå.
Da vi fikk minstejenta i sommer, fikk vi en ekstra overraskelse. Halvannet døgn etter fødselen blei jeg bedt om å komme ned til nyfødtavdelingen hvor jenta mi var til en ekstra undersøkelse fordi den første barnelegen syntes hun var litt slapp i muskulaturen - det var iallfall det hun sa til meg da hun undersøkte henne etter fødselen.
Legen spurte om jeg hadde lagt merke til noe spesielt med babyen. Ehh, nei, svarte jeg lett skjelvende i stemmen, mens tusen tanker om hva som kunne være galt streifet gjennom hodet. Legen fortalte da at de trodde babyen hadde trisomi 21, bedre kjent som Down syndrom.
Sjokkert, ja! Jeg hadde ikke sett det, ei heller jordmora fikk jeg vite etterpå.
Jeg blei umiddelbart litt redd for framtida og hva den ville bringe av utfordringer for både henne og oss andre i familien. Siden hun er vårt 3 barn var den helt spesielle morsfølelsen allerede godt etablert da jeg skulle fordøye nyheten.
Jeg trengte et par dager på å snu fra problemorientering til mer konstruktiv tenkning hvor man tar en dag av gangen og ikke tenker 20 år fram i tid. Ingen veit vel hvordan ting vil være om 20 år, uansett om barna er "normale" eller har en sykdom eller utviklingshemming.
 |
| Hun var så liten at hun kunne bruke tøyet til storesøsters dukker. |
Vårt lille gull har trisomi 21, Down syndrom, det blei bekrefta etter ca 10 dager, men ammingen går fint og hun er hjertefrisk. Altså noe av det som kunne vært utfordrende fra starten var heldigvis heilt bra. Det vil nok komme utfordringer etter som tida går, men jeg er overbevist om at det vil være tilstrekkelig glede til å takle disse, og gjerne mye mer glede enn "sorg".
Heldigvis er jeg skrudd sammen slik at jeg ikke gidder å bruke energi på å bekymre meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med, eller om framtida som er like ukjent for oss alle. Så inntil noe annet er bevist, så kommer vår lille jente til å bli en velfungerende gledespreder!
Jeg gleder meg til å bli bedre og bedre kjent med dette lille mennesket. Jeg føler meg faktisk litt heldig og "utvalgt" som skal få livet mitt både beriket og utfordret av minstejenta, antakelig på en litt annen måte enn av de to andre barna mine.
Jeg var raskt klar for å få kontakt med andre i samme situasjon, og det tok ikke lang tid før jeg fant ut at det er en støttegruppe for oss som har barn med Down syndrom. Denne gruppa har det mest fantastiske navnet av alle støttegrupper, og som heilt sikkert kunne passe i alle støttegrupper, nemlig "Ups and Downs"! Egentlig en perfekt beskrivelse av ethvert liv!
Jeg hadde også fått et navn og et tlf.nummer til ei som hadde fått en gutt litt tidligere på våren, jeg har litt "respekt for" å snakke i telefon med ukjente mennesker som privatperson, så min kjære ringte disse andre og prata litt og litt seinere da vi skulle på tur i nærheten av der de bor ringte "vi" og inviterte oss selv på besøk. Der jeg er sjenert og tilbakeholden er jeg så heldig å ha en mann som utfyller meg!
Men når man går på et slikt besøk så må man jo ha med seg noe, og gjerne noe til babyen. Jeg lagde derfor en body vi kunne ha med. En nokså nøytral en siden jeg ikke kjente mottakeren.
Men babyen var jo mye større enn jeg hadde tenkt på, så etter jeg så han så tilbudte jeg meg å sy en ny body som var litt større. Denne byttet vi til en dag hun og ei annen kom hit på en veldig hyggelig lunsj.
Kjenner du noen som har Down syndrom?
Har du erfart at livet synes å ta en annen retning enn du hadde "planlagt"?
